11.11.2004, 00:00
3-link, 4-link, K-link er alle varianter av et design som bruker stag for å holde akslingen på plass. Forskjellen på 3 og 4-link er i hovedsak antall stag.
Vanligvis har et 3-link system et stag (som kan være formet som en A) i toppen og to i bunn som går parallelt med ramma. En 4-link har både øvre og nedre stag parallelt med ramma og krever et femte stag som holder akslingen sideveis, et såkalt panhard stag.
En K-link er en variant av 4-linken der de to øvre stagene går fra sentrum av akselen og ut til ramma. Da slipper du panhardstaget. De øvre kan også gå fra sentrum på rammesia og ut til hver sin side av akslingen. Enda bedre kontroll over akslingen oppnås hvis det er de nederste stagene som danner "K'en", men dette er vanskelig og kombinere med god bakkeklaring.
Alle disse designene er ment for fjæringsystemer som ikke holder akslingen på plass, vanligvis spiralfjærer eller luftfjærer. Fordelene med disse måtene å feste akslingen på er at de kan lages med svært god flex, gode kjøreegenskaper både i skogen og på veien og at du unngår at akslingen vrir seg ved gasspådrag. Det siste er et stort problem med myke bladfjærer.
En stor fordel er at fjæra slipper å holde akslingen, bare vekta av bilen. Derfor kan ei mykere fjær brukes og mere flex oppnås.
Bakdelen med slike hjuloppheng er at det er vanskelig å konstruere et system som er bra og at det som regel blir dyrt. Og et dårlig konstruert hjuloppheng blir som å kjøre båt i skogen, ikke særlig effektivt.
Bladfjærer gjør begge deler, både holder akslingen på plass og fjærer bilen.
Fordelen er at det er veldig enkelt å få til å fungere og det er billig.
Hva som er best er vanskelig å si. Et godt designet hjuloppheng vil fungere kjempebra enten det er hydraulisk, bladfjærer eller lenkarmer med spiralfjærer. Et dårlig designet system vil uansett ikke fungere, samme hva det heter.
Det var litt krafsing i overflaten :-))
Frank
'77 Wagoneer (AMC 360, D60 f&b, ARB, spiraler, +++)
'77 J20 (AMC 258, TBI, D44, D60)
'03 King Cab
![[Bilde: avatar2.gif]](http://www.fullsizejeep.com/Logos/avatar2.gif)
Vanligvis har et 3-link system et stag (som kan være formet som en A) i toppen og to i bunn som går parallelt med ramma. En 4-link har både øvre og nedre stag parallelt med ramma og krever et femte stag som holder akslingen sideveis, et såkalt panhard stag.
En K-link er en variant av 4-linken der de to øvre stagene går fra sentrum av akselen og ut til ramma. Da slipper du panhardstaget. De øvre kan også gå fra sentrum på rammesia og ut til hver sin side av akslingen. Enda bedre kontroll over akslingen oppnås hvis det er de nederste stagene som danner "K'en", men dette er vanskelig og kombinere med god bakkeklaring.
Alle disse designene er ment for fjæringsystemer som ikke holder akslingen på plass, vanligvis spiralfjærer eller luftfjærer. Fordelene med disse måtene å feste akslingen på er at de kan lages med svært god flex, gode kjøreegenskaper både i skogen og på veien og at du unngår at akslingen vrir seg ved gasspådrag. Det siste er et stort problem med myke bladfjærer.
En stor fordel er at fjæra slipper å holde akslingen, bare vekta av bilen. Derfor kan ei mykere fjær brukes og mere flex oppnås.
Bakdelen med slike hjuloppheng er at det er vanskelig å konstruere et system som er bra og at det som regel blir dyrt. Og et dårlig konstruert hjuloppheng blir som å kjøre båt i skogen, ikke særlig effektivt.
Bladfjærer gjør begge deler, både holder akslingen på plass og fjærer bilen.
Fordelen er at det er veldig enkelt å få til å fungere og det er billig.
Hva som er best er vanskelig å si. Et godt designet hjuloppheng vil fungere kjempebra enten det er hydraulisk, bladfjærer eller lenkarmer med spiralfjærer. Et dårlig designet system vil uansett ikke fungere, samme hva det heter.
Det var litt krafsing i overflaten :-))
Frank
'77 Wagoneer (AMC 360, D60 f&b, ARB, spiraler, +++)
'77 J20 (AMC 258, TBI, D44, D60)
'03 King Cab