27.02.2005, 00:00
Okai. Hva som skjedde videre..<blockquote id="quote"><font size="1" id="quote"><b id="quote">Kopi av melding:</b id="quote"></font id="quote"><table border="0" id="quote"><tr id="quote"><td class="quote" id="quote"><font size="1" id="quote">”Trenger hjelp?, høh!, er du dum!” –tenkte jeg i mitt stille hode, og svarte overbevisende: ”Åneida!, det går fint” -samtidig som jeg drog frem mobilen for å ringe til naboene mine for å be om hjelp!</td id="quote"></tr id="quote"></table id="quote"></blockquote id="quote"><font size="2" id="quote"></font id="quote"><font color="maroon">
..og hjelp fikk jeg umiddelbart. Husverten var rask med å komme til unnsetning.
Jeg var husvetens inngifte sivgerbror, og var vel mest kjent for å være deres ”gale, kreative leietaker og sviger-svoger”.
Jeg var liksom det mentale-krydderet i livet på gårdens daglige trivialiteter. Så tankene som gikk gjennom hodet på sviger-svoger, var sikkert noe sånt som: ”Hva har han funnet på nå da?!”
Jeg burde egentlig ikke hatt behov for hjelp, men da jeg hadde fikset litt på bilen noen dager i forveien så hadde jeg lempa ut original jekken, og hadde glemt å sette den inn igjen.
Så å få løfta opp bilen for å sette på reservhjulet, det var lissom det som hindret meg fra å komme meg hjem på en normal måte.
Jeg ba siger-svoger, om å ta med jekk.
He, he.. Sviger-svoger.
Han er ett fantastisk menneske med en lun bonde-humor. Han stiller alltid opp for andre uten å forvente noe tilbake.
Men denne gangen var nok motivasjonen for å komme så raskt, litt basert på det faktum at han kjente bonden som jeg hadde ”pløyet” hos. Så han var nok litt spent på hva jeg hadde gjort med en av hans kolegaers eiendom. ..Og det er jo sånne hendelser som krydrer samtalen når kaffe og kake kommer på bordet rundt på gårdene.
Nå gjaldt det nok litt å være første mann på åstedet.
Sviger-svoger, kom i sitt bedaglige tempo, med ett rolig smil, som vanlig. ..Og i etterpåklokaskapens-ånd så spurte han selvfølgelig, med ett lurt-”bedreviter”-smil:
" ..Såg du 'kje skilte' me' fare for glatt veibane?"
Husker ikke helt hva jeg svarte, men svarte noe sånn som at jeg selvsagt hadde sett dette, ..en gang for lenge siden, men liksom ikke hadde brydd meg da det ikke hadde vert glatt der før.
”Ja, ja. Nå vett du koffor d skilte é der”. -eller noe sånt, svarte han.
Vi tok en liten titt utover jordet som jeg hadde pølyet. Der var det noen dype spor, som gikk sånn ca 100 meter i en fin bue over marka.
Tror sviger-svoger, sa noe sånt som: ”Ja no ska Ingmar få noge å lura på!?”
Ivrig som en 15-åring på sommerleir, begynte jeg skifte jul.
Måtte jo komme meg hjem så fort som mulig for å få oversikt over skadene.
Reservehjulet var 215/65/15, og med lite luft. Dekkene på bilen ellers var 235/75/15. ..Så den ble liksom litt skjev.
Kjørte avgåre, med bilen litt sånn på høykant. Men det gikk jo fint.
Når jeg kom hjem så var det middag.
Fortalte da kona at jeg hadde kjørt utfor og krasja bilen...
Venta i litt sånn ekkel spenning på responsen..
Hun spurte bare om det går an å kjøre med den..?
Og svaret var selvsagt: ”Ja, men jeg må nok fikse litt på den!”
”Åja” –Eller noe sånt, svarte hun vel, og så gikk vel samtalen over middagsbordet snart over på andre temaer.
Det forundrer meg egentlig litt sånn i ettertid at hun noen ganer har en sånn egen evne til å ikke la seg påvirke. Tror ikke hun var ute og så på bilen engang. ..og da var det bare noen måneder siden jeg hadde krasja vår forrige bil, med en lastebil. ..hm!?
Ja, ja. Alt var vel som normalt!?
Etter middagen, god og mett, så drar jeg frem hageslangen for å spyle av jorden, og se hva som egentlig hadde skjedd med bilen.
”Oi, oi, oi..” -for n-te gangen den dagen.
Jorden som dekte hele venstre siden av bilen, hadde kamuflert sannheten en ”smule”.
Stolpen på venstresiden, fra støtfangeren og helt opp til takrenna, var slådd inn, nesten 10 cm på det verste. ..Og der som lykten var før, var det nå ett stort hull.
Jordhaugen som jeg hadde brast inn i, var full av røde knuste takplater. Langt inni hullet, lå restene av lykten, sammen med jord og sikkert nok vareprøver til å begynne som taksteinselger. …Og det var ikke lett å få ut!
..men med litt ”endoskopi” og noen lange gjenstnder, så klarte jeg å få det meste ut.
Hadde allerede sånn underbevist begynt å planlegge hvordan jeg skulle få reparert bilen.
Men sånn i første runde så tok jeg å dro ut ledningene til lykten og koblet dem til en baklykt som jeg hadde plukket av en gammel tilhenger.
Denne lykten hadde alt, inkludert blinklys og bremselys.
Teipet denne fast inni hullet med blank pakketeip.
Nå ble bilen forskriftsmessig på ett øyeblikk!![[Bilde: smile.gif]](http://www.offroad.no/forum/style_emoticons/<#EMO_DIR#>/smile.gif)
</font id="maroon">
Dette ble litt langt, så når jeg får litt mer tid på meg så skal jeg fortelle om reperasjonen. Brukte blandt annet noen "Indianer triks" for å bøte på skadene.
------------------------------------------------
"Kufanger? Okai!? Skaffer meg en når jakta begynner."
Greit nok å bo i Bergen, men føler meg litt "bergrenset" noen ganger.
..og hjelp fikk jeg umiddelbart. Husverten var rask med å komme til unnsetning.
Jeg var husvetens inngifte sivgerbror, og var vel mest kjent for å være deres ”gale, kreative leietaker og sviger-svoger”.
Jeg var liksom det mentale-krydderet i livet på gårdens daglige trivialiteter. Så tankene som gikk gjennom hodet på sviger-svoger, var sikkert noe sånt som: ”Hva har han funnet på nå da?!”
Jeg burde egentlig ikke hatt behov for hjelp, men da jeg hadde fikset litt på bilen noen dager i forveien så hadde jeg lempa ut original jekken, og hadde glemt å sette den inn igjen.
Så å få løfta opp bilen for å sette på reservhjulet, det var lissom det som hindret meg fra å komme meg hjem på en normal måte.
Jeg ba siger-svoger, om å ta med jekk.
He, he.. Sviger-svoger.
Han er ett fantastisk menneske med en lun bonde-humor. Han stiller alltid opp for andre uten å forvente noe tilbake.
Men denne gangen var nok motivasjonen for å komme så raskt, litt basert på det faktum at han kjente bonden som jeg hadde ”pløyet” hos. Så han var nok litt spent på hva jeg hadde gjort med en av hans kolegaers eiendom. ..Og det er jo sånne hendelser som krydrer samtalen når kaffe og kake kommer på bordet rundt på gårdene.
Nå gjaldt det nok litt å være første mann på åstedet.
Sviger-svoger, kom i sitt bedaglige tempo, med ett rolig smil, som vanlig. ..Og i etterpåklokaskapens-ånd så spurte han selvfølgelig, med ett lurt-”bedreviter”-smil:
" ..Såg du 'kje skilte' me' fare for glatt veibane?"
Husker ikke helt hva jeg svarte, men svarte noe sånn som at jeg selvsagt hadde sett dette, ..en gang for lenge siden, men liksom ikke hadde brydd meg da det ikke hadde vert glatt der før.
”Ja, ja. Nå vett du koffor d skilte é der”. -eller noe sånt, svarte han.
Vi tok en liten titt utover jordet som jeg hadde pølyet. Der var det noen dype spor, som gikk sånn ca 100 meter i en fin bue over marka.
Tror sviger-svoger, sa noe sånt som: ”Ja no ska Ingmar få noge å lura på!?”
Ivrig som en 15-åring på sommerleir, begynte jeg skifte jul.
Måtte jo komme meg hjem så fort som mulig for å få oversikt over skadene.
Reservehjulet var 215/65/15, og med lite luft. Dekkene på bilen ellers var 235/75/15. ..Så den ble liksom litt skjev.
Kjørte avgåre, med bilen litt sånn på høykant. Men det gikk jo fint.
Når jeg kom hjem så var det middag.
Fortalte da kona at jeg hadde kjørt utfor og krasja bilen...
Venta i litt sånn ekkel spenning på responsen..
Hun spurte bare om det går an å kjøre med den..?
Og svaret var selvsagt: ”Ja, men jeg må nok fikse litt på den!”
”Åja” –Eller noe sånt, svarte hun vel, og så gikk vel samtalen over middagsbordet snart over på andre temaer.
Det forundrer meg egentlig litt sånn i ettertid at hun noen ganer har en sånn egen evne til å ikke la seg påvirke. Tror ikke hun var ute og så på bilen engang. ..og da var det bare noen måneder siden jeg hadde krasja vår forrige bil, med en lastebil. ..hm!?
Ja, ja. Alt var vel som normalt!?
Etter middagen, god og mett, så drar jeg frem hageslangen for å spyle av jorden, og se hva som egentlig hadde skjedd med bilen.
”Oi, oi, oi..” -for n-te gangen den dagen.
Jorden som dekte hele venstre siden av bilen, hadde kamuflert sannheten en ”smule”.
Stolpen på venstresiden, fra støtfangeren og helt opp til takrenna, var slådd inn, nesten 10 cm på det verste. ..Og der som lykten var før, var det nå ett stort hull.
Jordhaugen som jeg hadde brast inn i, var full av røde knuste takplater. Langt inni hullet, lå restene av lykten, sammen med jord og sikkert nok vareprøver til å begynne som taksteinselger. …Og det var ikke lett å få ut!
..men med litt ”endoskopi” og noen lange gjenstnder, så klarte jeg å få det meste ut.
Hadde allerede sånn underbevist begynt å planlegge hvordan jeg skulle få reparert bilen.
Men sånn i første runde så tok jeg å dro ut ledningene til lykten og koblet dem til en baklykt som jeg hadde plukket av en gammel tilhenger.
Denne lykten hadde alt, inkludert blinklys og bremselys.
Teipet denne fast inni hullet med blank pakketeip.
Nå ble bilen forskriftsmessig på ett øyeblikk!
</font id="maroon">
Dette ble litt langt, så når jeg får litt mer tid på meg så skal jeg fortelle om reperasjonen. Brukte blandt annet noen "Indianer triks" for å bøte på skadene.
------------------------------------------------
"Kufanger? Okai!? Skaffer meg en når jakta begynner."
Greit nok å bo i Bergen, men føler meg litt "bergrenset" noen ganger.