Nord i England, helt nede ved havet som stormet som aller værst om høsten lå det en fredelig liten bygd, noe andre kanskje ville kalle en landsby.. Der de hadde sin lille landhandler som greide og skaffe det aller meste, som også stikk akslinger til Defender når bonden skulle til fjell`s, men det var nok fiske det gikk aller mest i, den enkle men dog hyggelige landsbyen nede ved havet..
De som bodde der kjente jo hverandre, og når det var frieri var det stor stas i gatene, som under bryllup da alle i bygda ble som regel invitert, og de hadde det festlig flere dager til ende. Landsbyen var jo bygget så de hadde en hoved gate, som var lett oversiktelig, for lensmannen som da hadde sitt kontor ved inntredelse av gaten. På varme sommer dager uten regn, noe som sjelden skjedde, pleide lensmannen og sitte på balkongen i sin gyngestol og vinke til alle forbipasserende, hilse var vel et mere dekkende ord.. Kanskje ta en te kopp med presten som ofte gikk og mimmret over de gode tidene i gamle dager, da det sjeldent var den store synden i landsbyen.. Alle i landsbyen hadde selvoppnevnte plikter, som hilse til hverandre, og selvfølgelig stelle i hagen, de tenkte som så at dersom de pleiet sitt ytre ville det indre naturlig følge med..
Det eneste som kanskje laget en ripe i lakken var et lite vannhull i enden av byen, dvs landsbyen, en usedvanelig godt drevet familie bedrift, med sitt eget øl og overnattingsmuligheter.. Maten kunne en heller ikke klage på der, fordi den var jo hjemmelaget, selv om det til tider kunne ta litt tid, så som oftest rammlet folk innom bare for en øl eller to, men aldri etter klokken 01:00..
De eldste i landsbyen mente og erindre at dette var det aller eldste huset i landsbyen, de kunne liksom ikke huske noe annet fra gammelt av, nå snakker vi om svært gammelt av.. De mente at det var sjøfolk i transit og ved havari problemer som hadde begynt og samles på dette stedet, og pluttselig hadde huset stått der, et værmotstandig hus bygget under harde og trange kår.. Du møtte en bardisk så bred som bare det, og en bar usedvanelig innholdig på disse kanter, benkeplater og stoler var laget i tresorter som tålte harhendt behandling.. Innbyggerne i Landsbyen hadde jo evnen til og beherske seg, men det kunne jo komme langveisfarende som kanskje hadde litt annet syn på alkoholholdige drikker.. For og gjøre det hjemmekoselig, hadde de oljelamper, men strøm var det selvfølgelig der, men lukten av tjære og olje rev jo litt ekstra, noe som hjalp på atmosfæren da.. Annen etasje var innredet som et hospits, for de som da kanskje ikke greide og fjerne seg ved egen hjelp om natten.. Hardt arbeidende sjøfolk og tilreisende kunne jo fort bomme med inntaket, etter harde økter på landeveien som på sjøen..
Det eneste rommet som aldri ble brukt var rom nr 106.. Null sex der for den som trodde det.. På folkemunnet gikk det sagn om at der var det ondekrefter som herjet.. Noe som hadde skjedd for lenge siden, lengre en de eldste kunne nesten erindre.. Selv de aller mest hardbarkede sjøulkene vegret seg for og gå forbi 106.. Selv med nå tidens mest teknologiske duppeditter fant mann ikke svaret, men mellom 01:00 og 01:30 var det ikke ørens fred og få.. En skulle være rimelig dødrukken for og hilse på Ole lukkøye på naborommene, så noe særlig overnatting, skjedde ikke brått så ofte.. Men i underetasjen, var det tiltross en hyggelig atmosfære, så lenge en kom seg ut før klokken 01:00..
Noen hevdet det var en beryktet sjøkaptein som var årsak til denne ondskap.. Kapteinen var kjent på folkemunnet til og kunne trosse den Flyvende Hollender og kapp seile med Kaptein Aab.. Hans skute var et gammelt slaveskip bygget for triangel handel, utstyrt med doble kanonsider og master som tålte alle stormer, selv de på Kapp det gode håp.. Kapteinen, var alltid den siste som gikk i land, og med sin trefot han hadde en umisskjennelig gange.. Beinet mistet han under en har kamp med handelsflåten, og havnet i havet, et beist av en hai prøvde seg jo på litt aftensmat, noe som resulterte i et bein i minus for kapteinen..
Noen dialog med sjøulken som gikk i land var heller vrient, han holdt seg for seg selv, og i øyet som var inntakt, kunne du bare se tomhet, samtidlig som du fikk frysninger nedover ryggen bare av utseende.. Han hadde en frakk som holdt både sjø og kulde borte fra den urokkelige kaptein, lappen over øyet hevdet noen at han hadde fordi han byttet bort øyet sitt for en skatt han aldri fikk satt hendene sine i, derfor går han hvileløst om kring og slipet bordet med kloen sin på rom nummer 106.. Grått pistrende hår og skjegg som skjulte arr etter utallige basketak under sin kryssninger på havet og harde slag med sine konkurenter..
Men det var ingen som med sikkerhet kunne fortelle hvem eller hva som skjedde på rom nummer 106.. Selv om rommet var helt identisk møblert som fra gammelt av, og kreftene gikk hard tilværks om natten, var rommet like upåklagelig ryddig og på plass dagen etter.. Rommet var spartansk innredet med et lite bord og en hard seng.. Et lite skrivebord var plassert ved vinduet med utsikt ned til havnen, en skuff inneholdt bibelen som alle rom har i et hospits med respekt for seg selv.. Det lille skapet ved siden av speilen inneholdt lukten av gammel sjø og klær innsauset med svette, sjarm for den som ikke skulle være der for lenge selvfølgelig..
Mange hadde prøvd og overnatte, men resultatet var alt fra gjestene mistet munn og mæle til besøk hos lukket avdeling på de forskjellige anstalter.. Felles for de alle var at de som greide og komme seg ut litt over 01:00 hadde en tomhet i sine øyne, et skrekkens ansikt, selv om de hadde en frisk hudfarge, kunne du lett se at frykten hadde tatt de i sin makt.. Den mest hardbarkede historiefortellere fortalte at en fra det afrikanske kontinent, en krigerkonge hadde forsøkt overnatting, men han hadde kommet løpende ut som en albino rundt 01:15..
En vår dag svingte det en Range Rover Sport opp på gårdsplassen forann vannhullet.. En middelaldrende mann med kalvejagere og Nudie bukser steg ut, du kunne høre AC apparatet fortsatt gikk når den summende V8 stoppet.. Mannen hadde en flott hvit skjorte og en kunne lett skimte en Rolex på høyre hånd.. Han hentet sin Filofax fra sidestolen før han gikk inn grinden og hennvendte seg til barkeeper`en.. Er det mulig med mat og ly for natten..? Har hørt dere har et rom nummer 106 jeg gjerne vil besøke..
Det ble helt stille i lokalet, besøkende så mere ned, enn på det de spiste og drakk, noen begynte rastløst og tromme med fingrene og de undret, altså den siste idioten var absolutt ikke født.. Den langveisfarende satte seg ned ved et bord, han tok en slurk av kaffen, noe som var underlig i England, han skrev noen ord i sin Filofax, før aftensmaten kom på bordet.. På tross av en varm dag, ble det kjølig på aftenen, og peisen ble varmet opp, og flere og flere av gjestene gikk.. De undret seg og målte den langveisfarende fra topp til tå, før de ristet på hodet og gikk.. Stillheten senket seg over landsbyen ved havet..
Når den siste hadde gått, kom innehaveren, som da også var barkeeper, kom så går vi på privat`n, ehh takk for tilbudet med jeg er lykkelig gift sa den langveisfarende.. Unnskyld, det var ikke sånn jeg mente, vi har et lite rom, der vi uforstyrret kan snakke sammen med noe godt i hånden.. En tung eikedør ble åpnet og et ustøkt innredet rom åpenbaret seg, dype skinn møbler og en peis som varmet godt, to små bord og to kopper med kaffe og to usedvanelig store glass med noe brunt med isbiter var plassert.. Dette kan bli en lang natt min sjelefrende sa barkeeperen, om du ikke absolutt vil overnatte på 106..
Den langveisfarende satte seg godt til rette løftet glasset og sa skål for løsningen..
De ble sittende og måle hverandre i rommet opplyst av peisvarmen og et par oljelamper som så vidt viste malerier av stolteskuter og utstillinger av sjeldne planter og kart og alt som har med det maritime og gjøre.. Stillheten ble brutt da glasset fant bordplaten og barkeeperen kremtet, vil du virkelig dette.. Vet du hva du kanskje vil finne eller møte..? Den langveisfarende rettet seg i ryggen, la sin jakke på armleenet og brettet opp skjorte armene, arr og tattooveringer kom til syne, han innskjøt jeg er aldri redd.. Jeg frykter ingen..
Dette sa ministeren som hadde avlagt eksamen i eksorsisme også sa barkeeperen.. Det var faktisk den siste som overnattet på 106, og han fant vi aldri igjen.. Normalt kommer de på egne bein ut, andre må vi vente til dagen etter for og hjelpe ut i det den hvite bilen med sprinkler kommer, noe mer vet vi ikke..
Barkeeperen fortalte historiene, ryktene som gikk, kapteinen de trodde var annsvarlig.. De bladde i gamle loggbøker og så på bilder og malerier.. Han fortalte om ministeren som begynte med nattverd og gikk og ba inntil bråket begynte presist klokken 01:00 og stillheten som dukket opp 01:30.. Samtidlig som at herren var borte og rommet var i tipp topp stand dagen etter.. Jeg skjønner, men i morgen skal du få alle svar, uansett hva som skjer, skal jeg kunne fortelle deg løsningen, Det er bare og se under skoene mine, ingen ting blir så hektisk at jeg ikke skal greie og ripe inn løsningen der.. Den langveisfarende gløttet på klokken og registrerte at det snart var spøkelsestimen, han gikk ut, fisket frem en Prince som han følte smakte mye bedre nå en tidligere, han gløttet på bilen og sjekket den var låst, slang bag`en på skuldra og gikk inn.. Han parkerte bag`en på sengen og gikk rundt og registrerte at bordet var støvfritt, men et spor begynte og vise seg, jo mer klokken overskred 24:00, han kikket ut og så månen skinte over havnen.. Båtene lå og vugget og han merket at det ble noe varmere, kanskje en smule trykkende.. Han kjente på vindushaspene, men de var mulig rustet fast, fordi de lot seg ikke rikke..
Den langveisfarende satte seg ned på sengen og ventet.. Nede i den private salongen satt innehaveren og så på klokken.. Han hadde et skrekkens ansikt, selv om han fredfullt skjenket seg en ny dram og sa til seg selv, han gjorde sine valg selv.. Pluttselig ble det en fønvind merket, før mørket ble adskillig mer håndfast og lynet og torden øste på med sine krefter, en stille vår kveld ble omgjort til en høst storm som ingen kunne minnes hadde skjedd tidligere.. Beboerne i landsbyen skalket sine skodder og krøp inntilhverandre og fant frem bibelen.. De som hadde utsikt til vannhullet kikket forsiktig mellom skoddene og registrerte oljelampen som lyste på rom 106..
Klokken 01:00 begynte bråket, bord som hoppet, metall mot tre, og en stompende lyd fra oven.. De hørte ingen lyd fra den langveisfarende, de gikk ut fra at han var skrekkslagen, dunkingen ble mer hard og først nå hørte de lyder de ikke hadde hørt før, en blanding av vodoo og eksorsisme, de kjente lukten av røkelse og en stemme som absolutt ikke var redd.. Lyden forplantet seg ned til Privaten, og barkeeperen måtte holde i glasset, kaffe koppen deiset i gulvet, laget en brun flekk på gulvsteppet.. Rommet beveget seg som om de var på havet, regnet pisket mot vinduene og flammene i oljelampene kjempet en hard og brutal kamp for sin eksistens.. Sjølukten ble mer intens, noe som aldri hadde skjedd tidligere, ikke så begredelig sterkt.. Han på privaten kunne fortsatt høre den rolige stemmen til den langveisfarende, imponerende.. Hva som skjedde mellom 01:15 og 01:30 er litt vannskelig og forklare, fordi lydene av stål mot tre og ristende møbler ble for høyt, men det snodige var at stillheten på innsiden og utsiden ble så merkbar klokken 01:30:01.. Som så mange ganger før..
Men nå reiste barkeeperen seg fra sin gode skinnsofa, han tok siste slurk av glasset, slukket oljelampene før han tok i dørklinken på eikedøren og gikk ut.. Han gikk opp i annen etasje og bøyde seg ned på kne.. Han forsiktig tittet gjennom nøkkelhullet og måtte gispe, en blanding av urter og sjølukt sved i øynene.. Han gned seg og tittet litt mer, han måtte bevege hode inntil han fikk se sengen og bordet som stod på de plassene de skulle, han skimtet en skikkelse liggende i sengen, han banket forsiktig på, men ingen bevegelse, han så at nøkkelen lå på bordet, så han kjente på dørklinken som var låst, før han reiste seg med en tåre i øyenkroken, han var sikkert en bra mann..
Dagen etter, et strålende vær sveipet over landsbyen, lensmannen stod og beundret Sporten med dugg roser på panseret når innehaveren kom på jobb, akk ja, by folk lærer aldri sa han, nei skal du ha en te-kopp..? Vi får vel gå på rom 106 først.. De gikk opp og innehaveren fisket frem reserve nøkkelen.. Noe han ikke hadde bruk for, fordi døren stod på gløtt..
De begge krysset dørstokken og et lite knirk, dørstokken ga litt etter, lensmannen var jo en velholdt mann.. Det luktet rent og grønnsåpe var flittig brukt.. Møblemanget var der det skulle, helt upåklagelig var rommet.. Det eneste som var litt utenom det vanelige var jo skikkelsen i sengen.. Han lå med klærne på, ingen unormale skrukker, ansiktet var fredfullt med et snev av et smil, om skrekken hadde tatt han var vanskelig og si.. Ved og holde på håndleddet kunne lensmannen registrere at den langveisfarende nok hadde forlatt dette sted.. Måtte han freden finne barkeeperen stille sa inniseg.. De lukket døren etter seg og gikk ned, lensmannen ringte sin overordnede og de satte seg ned..
Kan jeg fyre opp snadden spurte lensmannen, ja det kan du.. Lensmannen fant frem sin snadde og begynte og fyre den opp, lente seg tilbake og så opp i taket, tenkende.. Stillheten ble brutt da barkeeperen med en stille stemme sa: si meg hadde den langveisfarende på seg sko der han lå..? Hva mener du spurte lensmannen.. Han sa i går kveld at uansett, skulle han fortelle hva løsningen var, ved og skrive det under skosålene sine.. Han sa at uansett, ville han greie og ripe inn løsningen på hva som skjer på 106..
Uten og si noe til hverandre gikk de tilbake til 106.. De åpnet romdøren med respekt og ære, forsiktig gikk de til skapet, men det var tomt, begge begynte og lete med nøysomhet og forsiktighet.. Tilslutt gikk barkeeperen ned på kne, under sengen kunne han så vidt skimte et par pen sko, pent plassert, ny pussede og velholdt.. Barkeeperen strekte seg etter skoene, det gikk akkurat og han fisket de forsiktig ut, spenningen var til og ta på når han snudde de og registrerte:
Sko nummer 42...!
De som bodde der kjente jo hverandre, og når det var frieri var det stor stas i gatene, som under bryllup da alle i bygda ble som regel invitert, og de hadde det festlig flere dager til ende. Landsbyen var jo bygget så de hadde en hoved gate, som var lett oversiktelig, for lensmannen som da hadde sitt kontor ved inntredelse av gaten. På varme sommer dager uten regn, noe som sjelden skjedde, pleide lensmannen og sitte på balkongen i sin gyngestol og vinke til alle forbipasserende, hilse var vel et mere dekkende ord.. Kanskje ta en te kopp med presten som ofte gikk og mimmret over de gode tidene i gamle dager, da det sjeldent var den store synden i landsbyen.. Alle i landsbyen hadde selvoppnevnte plikter, som hilse til hverandre, og selvfølgelig stelle i hagen, de tenkte som så at dersom de pleiet sitt ytre ville det indre naturlig følge med..
Det eneste som kanskje laget en ripe i lakken var et lite vannhull i enden av byen, dvs landsbyen, en usedvanelig godt drevet familie bedrift, med sitt eget øl og overnattingsmuligheter.. Maten kunne en heller ikke klage på der, fordi den var jo hjemmelaget, selv om det til tider kunne ta litt tid, så som oftest rammlet folk innom bare for en øl eller to, men aldri etter klokken 01:00..
De eldste i landsbyen mente og erindre at dette var det aller eldste huset i landsbyen, de kunne liksom ikke huske noe annet fra gammelt av, nå snakker vi om svært gammelt av.. De mente at det var sjøfolk i transit og ved havari problemer som hadde begynt og samles på dette stedet, og pluttselig hadde huset stått der, et værmotstandig hus bygget under harde og trange kår.. Du møtte en bardisk så bred som bare det, og en bar usedvanelig innholdig på disse kanter, benkeplater og stoler var laget i tresorter som tålte harhendt behandling.. Innbyggerne i Landsbyen hadde jo evnen til og beherske seg, men det kunne jo komme langveisfarende som kanskje hadde litt annet syn på alkoholholdige drikker.. For og gjøre det hjemmekoselig, hadde de oljelamper, men strøm var det selvfølgelig der, men lukten av tjære og olje rev jo litt ekstra, noe som hjalp på atmosfæren da.. Annen etasje var innredet som et hospits, for de som da kanskje ikke greide og fjerne seg ved egen hjelp om natten.. Hardt arbeidende sjøfolk og tilreisende kunne jo fort bomme med inntaket, etter harde økter på landeveien som på sjøen..
Det eneste rommet som aldri ble brukt var rom nr 106.. Null sex der for den som trodde det.. På folkemunnet gikk det sagn om at der var det ondekrefter som herjet.. Noe som hadde skjedd for lenge siden, lengre en de eldste kunne nesten erindre.. Selv de aller mest hardbarkede sjøulkene vegret seg for og gå forbi 106.. Selv med nå tidens mest teknologiske duppeditter fant mann ikke svaret, men mellom 01:00 og 01:30 var det ikke ørens fred og få.. En skulle være rimelig dødrukken for og hilse på Ole lukkøye på naborommene, så noe særlig overnatting, skjedde ikke brått så ofte.. Men i underetasjen, var det tiltross en hyggelig atmosfære, så lenge en kom seg ut før klokken 01:00..
Noen hevdet det var en beryktet sjøkaptein som var årsak til denne ondskap.. Kapteinen var kjent på folkemunnet til og kunne trosse den Flyvende Hollender og kapp seile med Kaptein Aab.. Hans skute var et gammelt slaveskip bygget for triangel handel, utstyrt med doble kanonsider og master som tålte alle stormer, selv de på Kapp det gode håp.. Kapteinen, var alltid den siste som gikk i land, og med sin trefot han hadde en umisskjennelig gange.. Beinet mistet han under en har kamp med handelsflåten, og havnet i havet, et beist av en hai prøvde seg jo på litt aftensmat, noe som resulterte i et bein i minus for kapteinen..
Noen dialog med sjøulken som gikk i land var heller vrient, han holdt seg for seg selv, og i øyet som var inntakt, kunne du bare se tomhet, samtidlig som du fikk frysninger nedover ryggen bare av utseende.. Han hadde en frakk som holdt både sjø og kulde borte fra den urokkelige kaptein, lappen over øyet hevdet noen at han hadde fordi han byttet bort øyet sitt for en skatt han aldri fikk satt hendene sine i, derfor går han hvileløst om kring og slipet bordet med kloen sin på rom nummer 106.. Grått pistrende hår og skjegg som skjulte arr etter utallige basketak under sin kryssninger på havet og harde slag med sine konkurenter..
Men det var ingen som med sikkerhet kunne fortelle hvem eller hva som skjedde på rom nummer 106.. Selv om rommet var helt identisk møblert som fra gammelt av, og kreftene gikk hard tilværks om natten, var rommet like upåklagelig ryddig og på plass dagen etter.. Rommet var spartansk innredet med et lite bord og en hard seng.. Et lite skrivebord var plassert ved vinduet med utsikt ned til havnen, en skuff inneholdt bibelen som alle rom har i et hospits med respekt for seg selv.. Det lille skapet ved siden av speilen inneholdt lukten av gammel sjø og klær innsauset med svette, sjarm for den som ikke skulle være der for lenge selvfølgelig..
Mange hadde prøvd og overnatte, men resultatet var alt fra gjestene mistet munn og mæle til besøk hos lukket avdeling på de forskjellige anstalter.. Felles for de alle var at de som greide og komme seg ut litt over 01:00 hadde en tomhet i sine øyne, et skrekkens ansikt, selv om de hadde en frisk hudfarge, kunne du lett se at frykten hadde tatt de i sin makt.. Den mest hardbarkede historiefortellere fortalte at en fra det afrikanske kontinent, en krigerkonge hadde forsøkt overnatting, men han hadde kommet løpende ut som en albino rundt 01:15..
En vår dag svingte det en Range Rover Sport opp på gårdsplassen forann vannhullet.. En middelaldrende mann med kalvejagere og Nudie bukser steg ut, du kunne høre AC apparatet fortsatt gikk når den summende V8 stoppet.. Mannen hadde en flott hvit skjorte og en kunne lett skimte en Rolex på høyre hånd.. Han hentet sin Filofax fra sidestolen før han gikk inn grinden og hennvendte seg til barkeeper`en.. Er det mulig med mat og ly for natten..? Har hørt dere har et rom nummer 106 jeg gjerne vil besøke..
Det ble helt stille i lokalet, besøkende så mere ned, enn på det de spiste og drakk, noen begynte rastløst og tromme med fingrene og de undret, altså den siste idioten var absolutt ikke født.. Den langveisfarende satte seg ned ved et bord, han tok en slurk av kaffen, noe som var underlig i England, han skrev noen ord i sin Filofax, før aftensmaten kom på bordet.. På tross av en varm dag, ble det kjølig på aftenen, og peisen ble varmet opp, og flere og flere av gjestene gikk.. De undret seg og målte den langveisfarende fra topp til tå, før de ristet på hodet og gikk.. Stillheten senket seg over landsbyen ved havet..
Når den siste hadde gått, kom innehaveren, som da også var barkeeper, kom så går vi på privat`n, ehh takk for tilbudet med jeg er lykkelig gift sa den langveisfarende.. Unnskyld, det var ikke sånn jeg mente, vi har et lite rom, der vi uforstyrret kan snakke sammen med noe godt i hånden.. En tung eikedør ble åpnet og et ustøkt innredet rom åpenbaret seg, dype skinn møbler og en peis som varmet godt, to små bord og to kopper med kaffe og to usedvanelig store glass med noe brunt med isbiter var plassert.. Dette kan bli en lang natt min sjelefrende sa barkeeperen, om du ikke absolutt vil overnatte på 106..
Den langveisfarende satte seg godt til rette løftet glasset og sa skål for løsningen..
De ble sittende og måle hverandre i rommet opplyst av peisvarmen og et par oljelamper som så vidt viste malerier av stolteskuter og utstillinger av sjeldne planter og kart og alt som har med det maritime og gjøre.. Stillheten ble brutt da glasset fant bordplaten og barkeeperen kremtet, vil du virkelig dette.. Vet du hva du kanskje vil finne eller møte..? Den langveisfarende rettet seg i ryggen, la sin jakke på armleenet og brettet opp skjorte armene, arr og tattooveringer kom til syne, han innskjøt jeg er aldri redd.. Jeg frykter ingen..
Dette sa ministeren som hadde avlagt eksamen i eksorsisme også sa barkeeperen.. Det var faktisk den siste som overnattet på 106, og han fant vi aldri igjen.. Normalt kommer de på egne bein ut, andre må vi vente til dagen etter for og hjelpe ut i det den hvite bilen med sprinkler kommer, noe mer vet vi ikke..
Barkeeperen fortalte historiene, ryktene som gikk, kapteinen de trodde var annsvarlig.. De bladde i gamle loggbøker og så på bilder og malerier.. Han fortalte om ministeren som begynte med nattverd og gikk og ba inntil bråket begynte presist klokken 01:00 og stillheten som dukket opp 01:30.. Samtidlig som at herren var borte og rommet var i tipp topp stand dagen etter.. Jeg skjønner, men i morgen skal du få alle svar, uansett hva som skjer, skal jeg kunne fortelle deg løsningen, Det er bare og se under skoene mine, ingen ting blir så hektisk at jeg ikke skal greie og ripe inn løsningen der.. Den langveisfarende gløttet på klokken og registrerte at det snart var spøkelsestimen, han gikk ut, fisket frem en Prince som han følte smakte mye bedre nå en tidligere, han gløttet på bilen og sjekket den var låst, slang bag`en på skuldra og gikk inn.. Han parkerte bag`en på sengen og gikk rundt og registrerte at bordet var støvfritt, men et spor begynte og vise seg, jo mer klokken overskred 24:00, han kikket ut og så månen skinte over havnen.. Båtene lå og vugget og han merket at det ble noe varmere, kanskje en smule trykkende.. Han kjente på vindushaspene, men de var mulig rustet fast, fordi de lot seg ikke rikke..
Den langveisfarende satte seg ned på sengen og ventet.. Nede i den private salongen satt innehaveren og så på klokken.. Han hadde et skrekkens ansikt, selv om han fredfullt skjenket seg en ny dram og sa til seg selv, han gjorde sine valg selv.. Pluttselig ble det en fønvind merket, før mørket ble adskillig mer håndfast og lynet og torden øste på med sine krefter, en stille vår kveld ble omgjort til en høst storm som ingen kunne minnes hadde skjedd tidligere.. Beboerne i landsbyen skalket sine skodder og krøp inntilhverandre og fant frem bibelen.. De som hadde utsikt til vannhullet kikket forsiktig mellom skoddene og registrerte oljelampen som lyste på rom 106..
Klokken 01:00 begynte bråket, bord som hoppet, metall mot tre, og en stompende lyd fra oven.. De hørte ingen lyd fra den langveisfarende, de gikk ut fra at han var skrekkslagen, dunkingen ble mer hard og først nå hørte de lyder de ikke hadde hørt før, en blanding av vodoo og eksorsisme, de kjente lukten av røkelse og en stemme som absolutt ikke var redd.. Lyden forplantet seg ned til Privaten, og barkeeperen måtte holde i glasset, kaffe koppen deiset i gulvet, laget en brun flekk på gulvsteppet.. Rommet beveget seg som om de var på havet, regnet pisket mot vinduene og flammene i oljelampene kjempet en hard og brutal kamp for sin eksistens.. Sjølukten ble mer intens, noe som aldri hadde skjedd tidligere, ikke så begredelig sterkt.. Han på privaten kunne fortsatt høre den rolige stemmen til den langveisfarende, imponerende.. Hva som skjedde mellom 01:15 og 01:30 er litt vannskelig og forklare, fordi lydene av stål mot tre og ristende møbler ble for høyt, men det snodige var at stillheten på innsiden og utsiden ble så merkbar klokken 01:30:01.. Som så mange ganger før..
Men nå reiste barkeeperen seg fra sin gode skinnsofa, han tok siste slurk av glasset, slukket oljelampene før han tok i dørklinken på eikedøren og gikk ut.. Han gikk opp i annen etasje og bøyde seg ned på kne.. Han forsiktig tittet gjennom nøkkelhullet og måtte gispe, en blanding av urter og sjølukt sved i øynene.. Han gned seg og tittet litt mer, han måtte bevege hode inntil han fikk se sengen og bordet som stod på de plassene de skulle, han skimtet en skikkelse liggende i sengen, han banket forsiktig på, men ingen bevegelse, han så at nøkkelen lå på bordet, så han kjente på dørklinken som var låst, før han reiste seg med en tåre i øyenkroken, han var sikkert en bra mann..
Dagen etter, et strålende vær sveipet over landsbyen, lensmannen stod og beundret Sporten med dugg roser på panseret når innehaveren kom på jobb, akk ja, by folk lærer aldri sa han, nei skal du ha en te-kopp..? Vi får vel gå på rom 106 først.. De gikk opp og innehaveren fisket frem reserve nøkkelen.. Noe han ikke hadde bruk for, fordi døren stod på gløtt..
De begge krysset dørstokken og et lite knirk, dørstokken ga litt etter, lensmannen var jo en velholdt mann.. Det luktet rent og grønnsåpe var flittig brukt.. Møblemanget var der det skulle, helt upåklagelig var rommet.. Det eneste som var litt utenom det vanelige var jo skikkelsen i sengen.. Han lå med klærne på, ingen unormale skrukker, ansiktet var fredfullt med et snev av et smil, om skrekken hadde tatt han var vanskelig og si.. Ved og holde på håndleddet kunne lensmannen registrere at den langveisfarende nok hadde forlatt dette sted.. Måtte han freden finne barkeeperen stille sa inniseg.. De lukket døren etter seg og gikk ned, lensmannen ringte sin overordnede og de satte seg ned..
Kan jeg fyre opp snadden spurte lensmannen, ja det kan du.. Lensmannen fant frem sin snadde og begynte og fyre den opp, lente seg tilbake og så opp i taket, tenkende.. Stillheten ble brutt da barkeeperen med en stille stemme sa: si meg hadde den langveisfarende på seg sko der han lå..? Hva mener du spurte lensmannen.. Han sa i går kveld at uansett, skulle han fortelle hva løsningen var, ved og skrive det under skosålene sine.. Han sa at uansett, ville han greie og ripe inn løsningen på hva som skjer på 106..
Uten og si noe til hverandre gikk de tilbake til 106.. De åpnet romdøren med respekt og ære, forsiktig gikk de til skapet, men det var tomt, begge begynte og lete med nøysomhet og forsiktighet.. Tilslutt gikk barkeeperen ned på kne, under sengen kunne han så vidt skimte et par pen sko, pent plassert, ny pussede og velholdt.. Barkeeperen strekte seg etter skoene, det gikk akkurat og han fisket de forsiktig ut, spenningen var til og ta på når han snudde de og registrerte:
Sko nummer 42...!
<img src='http://www.offroad.no/snitz/uploaded/Jeepir/Make-dreams-come-true.jpg' border='0' alt='user posted image'>
![[Bilde: wink.gif]](http://www.offroad.no/forum/style_emoticons/<#EMO_DIR#>/wink.gif)
![[Bilde: masseyfergusonwh6.jpg]](http://img215.imageshack.us/img215/2640/masseyfergusonwh6.jpg)
![[Bilde: johndeerelogo4clverthm5.jpg]](http://img215.imageshack.us/img215/5620/johndeerelogo4clverthm5.jpg)
![[Bilde: dry.gif]](http://www.offroad.no/forum/style_emoticons/<#EMO_DIR#>/dry.gif)