28.10.2009, 23:03
Hei,
Er knasende fersk på dette forumet, og her er mitt første innlegg.
Har smugkikket på offroad en tid, og synes dette er interessant. For her er det mange som også har interesse for turkjøring. Og ikke bare så søla skvetter. Følgelig tror jeg det er mange med vanlig garasje og vanlig verkstøyutrustning, uten at vi har 10 tommeltotter av den grunn (er hobbysnekker gjennom 30 år, så ikke kom her og komme der og si jeg ikke er praktisk).
Men for egen del må jeg bare innrømme at jeg er 10/90-mann. Dvs 15 prosent på tur med bilen, og resten tur/retur jobb og den daglige tralten. Skulle i den sammengheng ønske at jeg hadde funnet opp ordet "snar-om-vei", dvs en tur som varer lenger enn den stregt tatt behøver, og ikke den rette linje mellom to punkter).
Men felles med dere andre her inne er at jeg har et godt forhold til bilen min, og planlegger anskaffelse av G-wagen med det første. Min første!!!
Spennende greier, det bil-prosjektet mener jeg. For meg representerer det uendelig mye mer enn finne en bra en, ogs så bare kjøre den bilen. Jeg mener det betyr livstils-endring, kanskje (mer om det en annen gang, i fall noen er interessert).
Det slår meg at de fleste "vanlige folk" oppfatter «kjærlighetsforholdet til bilen» primært som et amerikansk fenomen. Men sannsynligvis preger det i like stor grad oss nordmenn, og ihvertfall medlemmene her på forum.
Den norske bilismen kom sent i gang etter krigen. Det samlet hele familien, når far omsider kom hjem med sin første nye bil. Den ble vasket og stelt, og sto hver lørdag formiddag skinnende blank i oppkjørselen foran det selvbyge, og Husbankfinansierte -huset.
I de første årene het «alle» bilder Ford, Volkswagen, Renault, Volvo eller SAAB. Senere ble bilparken mer differensiert, BMW, Audi, Mercedes og japsene kom til, og bilen ble for alvor et statussymbol.
Nå er denne perioden på hell, men sliter fortsatt med ettervirkningene: I en lang periode fikk BMW-folket levert sine BMW-er uten modellbeskrivelse bak, for å innbille naboene at de hadde kjøpt en dyrere bil enn de strengt tatt hadde.
Senere ble merkene fjernet, fordi kjøperen ikke ville vise hvor dyr bil han hadde kjøpt(!).
I dag, sier John Fiskvik, en av norsk bilbransjes nestorer, gjør bilkjøperne hva som helst for å vise at de gir blanke blaffen i hvilken bil de kjører. Det er det nye!
Bilen vår er en vanlig bruksgjenstand, i stedet for et symbol på noe som helst. I hvert fall vil ingen innrømme at den er viktig for dem som symbol (er det noe rart jeg har kastet mine øyne på G-wagen fra før 90-tallet? med sjatrm i kassevis!
For nå er det sånn at selv ikke unger venter utålmodig på ny bil fra foreldrene: De venter i stedet på 52-tommeren til å henge på veggen som de kan se SCI-Fi med.
Nå for tida er det ingen som setter bilen nyvasket i oppkjørselen heller. Det forsvant med det nye årtusenet og klimakrisen.
Også denne virkeligheten skal vi entusiaster håndtere.
Er det noe rart at noen av oss har tendens til å markere, ekstra håndfast, at bilene vi kjører er over 20 år?
Med vennlig hilsen
Dag
Er knasende fersk på dette forumet, og her er mitt første innlegg.
Har smugkikket på offroad en tid, og synes dette er interessant. For her er det mange som også har interesse for turkjøring. Og ikke bare så søla skvetter. Følgelig tror jeg det er mange med vanlig garasje og vanlig verkstøyutrustning, uten at vi har 10 tommeltotter av den grunn (er hobbysnekker gjennom 30 år, så ikke kom her og komme der og si jeg ikke er praktisk).
Men for egen del må jeg bare innrømme at jeg er 10/90-mann. Dvs 15 prosent på tur med bilen, og resten tur/retur jobb og den daglige tralten. Skulle i den sammengheng ønske at jeg hadde funnet opp ordet "snar-om-vei", dvs en tur som varer lenger enn den stregt tatt behøver, og ikke den rette linje mellom to punkter).
Men felles med dere andre her inne er at jeg har et godt forhold til bilen min, og planlegger anskaffelse av G-wagen med det første. Min første!!!
Spennende greier, det bil-prosjektet mener jeg. For meg representerer det uendelig mye mer enn finne en bra en, ogs så bare kjøre den bilen. Jeg mener det betyr livstils-endring, kanskje (mer om det en annen gang, i fall noen er interessert).
Det slår meg at de fleste "vanlige folk" oppfatter «kjærlighetsforholdet til bilen» primært som et amerikansk fenomen. Men sannsynligvis preger det i like stor grad oss nordmenn, og ihvertfall medlemmene her på forum.
Den norske bilismen kom sent i gang etter krigen. Det samlet hele familien, når far omsider kom hjem med sin første nye bil. Den ble vasket og stelt, og sto hver lørdag formiddag skinnende blank i oppkjørselen foran det selvbyge, og Husbankfinansierte -huset.
I de første årene het «alle» bilder Ford, Volkswagen, Renault, Volvo eller SAAB. Senere ble bilparken mer differensiert, BMW, Audi, Mercedes og japsene kom til, og bilen ble for alvor et statussymbol.
Nå er denne perioden på hell, men sliter fortsatt med ettervirkningene: I en lang periode fikk BMW-folket levert sine BMW-er uten modellbeskrivelse bak, for å innbille naboene at de hadde kjøpt en dyrere bil enn de strengt tatt hadde.
Senere ble merkene fjernet, fordi kjøperen ikke ville vise hvor dyr bil han hadde kjøpt(!).
I dag, sier John Fiskvik, en av norsk bilbransjes nestorer, gjør bilkjøperne hva som helst for å vise at de gir blanke blaffen i hvilken bil de kjører. Det er det nye!
Bilen vår er en vanlig bruksgjenstand, i stedet for et symbol på noe som helst. I hvert fall vil ingen innrømme at den er viktig for dem som symbol (er det noe rart jeg har kastet mine øyne på G-wagen fra før 90-tallet? med sjatrm i kassevis!
For nå er det sånn at selv ikke unger venter utålmodig på ny bil fra foreldrene: De venter i stedet på 52-tommeren til å henge på veggen som de kan se SCI-Fi med.
Nå for tida er det ingen som setter bilen nyvasket i oppkjørselen heller. Det forsvant med det nye årtusenet og klimakrisen.
Også denne virkeligheten skal vi entusiaster håndtere.
Er det noe rart at noen av oss har tendens til å markere, ekstra håndfast, at bilene vi kjører er over 20 år?
Med vennlig hilsen
Dag
Sølvpilen


hehe men nei. ikke noe pukk hos meg